Du har nok sikkert fått med deg at en eldre, liten og tykkfallen asiat med høyt hår og gøyale briller fikk hjerteinfarkt og døde for en liten tid tilbake. Kim Jong-il, eller Kimmebassen om du vil, sitt vesle, sarte hjerte stoppet den 13. desember. Vel kanskje da, man vet jo aldri med de derre derre nordkoreanerne. Hans sønn, Kim Jong-un har jo tross alt ingen fødselsdato. Og Jong-il sin far, Kim Il-Sung er død. Men er udødelig. Og evig president.

Kimmebassen er født på et magisk fjell. Revolusjonsfjellet, eller noe slikt vås, i Nord-Korea. Dog, bare hvis du ser bort fra det faktum at han ble født i Sibir under farens eksil. Pfft, detaljer. Foruten å allerede som femåring være hovedmistenkt for sin lillebrors drukningsulykke, ble fødselen hans varslet på forhånd. Av en svale. Mhm. Og da han kom skliende ut av sin kjære mor, dukket det opp en dobbelregnbue som strakte seg over heeeele himmelen. Ikke minst dukket det opp en ny stjerne.

Og nå sørger hele Nord-Korea. En due børstet snø av en statue, skjærer gråter, isbreer sprekker og voldsomt vær er alle bevis på at tilogmed NATUREN er særdeles opprørt på grunn av Jong-il sin bortgang. Litt underlig, for ifølge mine nyhetskilder virket denne Kim Jong-il NOGET usympatisk. Men det er kanskje bare mitt inntrykk. Levende bilder av gråtende nordkoreanere har virkelig overbevist meg om hvor stor denne mannen var. Pluss de ti centimetrene han hadde i skosålene da. Dog må jeg innrømme at da bildene rullet over tv-skjermen, var jeg umiddelbart usikker på om Nord-Korea var blitt invadert av zombier, eller om Justin Bieber hadde annonsert at det skulle bli konsert i Pyongyang.

Pyongyang. Hva er det for slags navn på en hovedstad? Høres ut som en hissig skuddveksling i en Star Wars-film.

Som enhver hverdagshelt, har jeg ikke fått noe særlig tid til å blogge, til å dele mine utrolig uviktige tanker med dere enkle skapninger. Katter i trær og ensomme sekspakninger med alkoholholdig drikke redder jo, tross alt, ikke seg selv.

Jeg hører dere rope, MESSIAS, rettled oss, vis oss meningen med livet. Men jeg, som min far Gud, er mest opptatt av å observere dere, der dere spaserer rundt og twitrer mens dere klasker panna i en og annen lyktestolpe. Ingenting kan redde dere. Ingenting. UTENOM, selvsagt, en korsfestelse av samtlige eksperter i sosiale medier. Eller helt vanlige folk som kan en hel del nettadresser utenat, som min far sier.

Det fascinerer meg at det fortsatt sies at internett er kommet for å bli. Hva er det? HVA ER DET? Det første du blir blind på er øynene, sa en fyr. Han er død nå. Forhåpentligvis fordi noen oppdaget at han farte rundt med selvsagtheter, og tok loven i egne hender. For, det er en lov mot klovnete selvsagte utsagn? Nei? Ikke? Særdeles underfundig. Når mitt rike kommer, skal repmakere og bøddelhettestrikkerne få sin renessanse. Heter det forresten repmakere? Repbindere? Repflettere? Reperbahn? Repepabapu?

Musikk er kommet for å bli.
Lukt er kommet for å bli.
Mat er kommet for å bli.
Sko er kommet for å bli.
Og det kan du sitere meg på.

Kjenn det, FØL DET. Du vil drepe meg, for denne forferdelige leflingen med selvsagtheter. Du får en ustoppelig trang til å føre en sløv kniv raskt og bestemt mot mageregionen min for å se hva som er inni. Jeg kan umulig være alene.

Hei kjære Severin Suveren.

IKKE BLI SÅ SUUUUR A,

Med kjærlig hilsen,

En 37 (?) år gammel journalist som aldri har skrevet noe som helst for en avis. I det hele tatt. Noensinne. Jeg sverger på mine 37 lange år som synseonanist og kretsmester i øyekast.

PS: Jeg elsker deg, min lille krumtapp.

Ja, hva SKAL man si, når man finner slike fantastiske ting som dette, og dette, på dette magiske mediumet som de kristnes guddom skjenket oss, kalt ‘internett’? For det er jo åpenbart harde fakta for disse små, redde hvite mennene med sin noe paranoide tilnærming til verden. VISSTE DU, for eksempel, AT DET AKKURAT NÅ SITTER EN LITEN MUSLIM I KJØLESKAPET DITT OG SPISER ALT PÅLEGGET DITT? Utenom skinka da, såklart. Leverposteien er jeg usikker på, aner ikke hva som er i den. Den er jo tross alt bare en grå ubestemmelig masse.

Man kan si mye rart om redde, hvite menn. Som at de er redd. Og hvite. Samt veldig brune, men bare på papiret.

Inntil for noen dager siden, var redde, hvite menn et kommentarfeltproblem på Dagbladets nettutgave. De kunne få en artikkel om delfiner til å bli et islamsk inferno i løpet av sekunder. Nå har det vist seg at de redde, hvite mennenes noooget perverse og paranoide verdigrunnlag kan føre til tragedier uten sidestykke.

Redd en redd, hvit mann i dag, gi ham en klem, stryk fingrene gjennom håret hans, og hvisk ham ømt i øret: ALLAH’UH ACKBAR.

’Sverige? Der har jeg aldri vært.’

Som de fleste i umiddelbar nærhet av meg og sosiale medier sikkert vet, har jeg for mye fritid. Her er noen flotte smakebiter fra nevnte fritid:

All Your Base Are Belong To Us

Oh God, It’s You

This Will Kill You

Shifty Funk

Mer dill og fjas finner’u på http://www.nrk.no/urort/Artist/TheFutureKid/.

Så da er det ikke lenge til. På dovegger verden over står det skrevet om den kommende apokalypsen, hvor seierherren galfisk den grusomme vil stå på Ulriken, sverdet i hånd, ferdig med å legge verden under seg. Omkranset av forbrente lik, avkuttede lemmer og nakne sigarettrøykende kvinner, står han der, skuende utover sitt nyerobrede rike.

De gamle aztekerne fortalte sine barn om guden Galafizk, en skapning som kunne gjøre seg om til et uimotståelig og skjeggete vesen. Guddommen kunne altså, når det passet seg vandre på jorden, på jakt etter øl, høy musikk og stilige sko. Men de visste lite om Ham. Når kommer’n? spurte de små aztekerbarna.

“En barnløs kvinne vil drømme om hans kommende rike. Året etter legger Han under seg verden i et inferno av blod og aske.”

Som Inception allerede har fortalt oss, vet man ikke hvordan man kom seg der man befinner seg i en drøm. Så her står vi, jeg og min gode venn Hans, på en fotballbane. Jeg tror det er på Sotra. Det er sol. Vinden rufser oss litt i håret. Jeg driver av ukjente grunner å knipser. Kan være fordi jeg sovnet til en Radioresepsjonen-podcast.

“Jeg kan ikke knipse,” sier Hans. Jeg forsøker å lære ham det. Lærer ham blant annet å slikke litt på fingrene for å få kvalitetslyd. Det fungerer ikke. Viser han fingerbevegelsene i slow-motion. Jeg stresser. Han stresser. Men det går ikke.

I det hele tatt.

Nå vet jeg ikke hvem som regisserer drømmene mine, men han bestemmer seg iallefall til å kutte til en båt. Vi er midt på havet, bølgespruten står over…er det baugen det heter? Det regner og blåser en del. Her snakker vi med en sjømann på gebrokkent engelsk. Som er en verdensberømt knipser. Hvordan vet jeg det? Jeg bare vet det. Knipseren klarer heller ikke lære bort triksene sine til Hans. Det er en tung stund, Hans blir veldig lei seg. Jeg burde kanskje nevne at vi plutselig skiftet over til norsk med knipsemesteren, og at vi nå tilsynelatende er på en Tide-ferge. Underlig nok er horisonten plutselig blitt fylt av fjell og fjorarmer. Uten at det affiserer meg noe særlig.

Hastig klipp videre.

Et tempel. Som tatt ut fra Apokalypse Nå. Vi snakker med noen munker. Asiatiske sådan. De forsøker å lære Hans den skjulte kunsten. Ved hjelp av meditasjon og gutturale lyder. Men det går ikke. Hva skal vi gjøre? Jeg foreslår en eremitt i som bor på et fjell i Hellas.

På vei opp fjellsiden, våkner jeg. VÆRSÅGOD, NÅ HAR DERE FÅTT TA DEL I MITT ENORME ANTIKLIMAKS.

Først dere klovner. Gidd å sminke dere som øst-europeiske horer og kast paier på hverandre mens dere overspiller og skremmer oss vanlige mennesker.

Så har vi dere som sverger troskap til en allvitende skaper. Spesielt en av dere. Jeg respekterer at dere tror at en kæll i hvit skjortel, med uanstendig skjegg og bustete sveis, har laget oss alle, skrevet bestselgende bøker om det, samt bestemmer hvem som skal på VIP-listen, og hvem som må stikke på det kjipe diskoteket som bare spiller ABBA i kjelleren.

Men en av dere er i overkant strevsom i sin retorikk. Og underlig. En gladlaks på blogg.no tror at vi er ateister fordi vi ikke kan se denne artige skaperen alle snakker om. I så fall tror vi heller ikke på penisen til Jens Stoltenberg, for den har jeg ikke sett.

Men ja, vår venn skriver:

“Tenk på Ozonlaget som beskytter jorden mot negative solstråler er det tilfeldig? Er det skapt uten menning? Folkens tenk tenk!”

Da er det vel mulig å stille spørsmålet om hvorfor han laget UV-stråler? JUSS FOR KIX YO, sier kidza. Vi lever i 2011, Julius Cæsar var ikke forbannet av de gamle romerske gudene, han hadde epilepsi.

“Jeg Avslutter med en melding til alle som ikke er 100% sikker på at gud finnes.

KORANEN 22:5

Dere mennesker, om dere er i tvil om oppstandelsen, sannelig, Vi skapte dere av jord, så av en sæddråpe, så av en kime, så et foster, fullbåret eller ikke fullbåret, så Vi kan gjøre det klart for dere. Vi lar forbli i mors liv det Vi bestemmer for en fastsatt tid. Så lar Vi dere komme ut som et lite barn, for deretter å nå moden alder. Noen rives bort, og noen holdes tilbake til den ynkeligste alderdom, så han ingenting mer vet av det han før visste. Og du ser jorden ligge i dvale. Men så, når Vi sender regn på den, da kommer den i bevegelse, sveller opp og lar allslags herlige planter vokste frem.”

VI? Vi hvem, jeg er bekymret. En League of Extra-Ordinary Gentlegods? Uansett, nei. Jeg henviser deg til Al Khafirun i Koranen, spesielt siste strofe: Jeg har min greie, du har din greie.

Jeg beklager den tykkhodede barnsligheten i dette innlegget, men jeg orker ikke en lang avhandling om religion – fordi de som er uenig med meg vet at de har rett. Og jeg vet at jeg har rett. Så står vi der, med hodet plantet 30 centimeter dypt i en vegg.

SNAKKES KLOVNER!

Alle har sin dag. Og i dag var det den mystiske mannsskikkelsen på stranda sin tur. Men han vet det ikke selv. Den litt smålurvete mannen sitter på en stol tilsynelatende laget av eksotiske tresorter. Men, som vår venn på stranda, skjuler også stolen en grusom hemmelighet. Den er laget av plast. Nei, mannen er ikke laget av plast han også. Men noe grusomt er det der også.

En panamahatt gjemmer ansiktet hans. Eller i det minste deler av det. Hvis man tilfeldigvis skulle komme krypende bortover, burde man dog kunne se ansiktet. Men det er en annen sak. Foran seg befinner det seg et sjelden og sagnomsust objekt. Fire tentakler strekker seg ut av sanden og holder oppe en oval, gjennomsiktig flate. Selv om de lærde strides, er det ikke Erlend Loe, men et “bord.” Du har sikkert sett dem på IKEA.

På bordet ligger et GROVKALIBERT HÅNDVÅPEN. Så grovt er kaliberet, at det hadde blitt sladdet på norsk tv. Han tenner seg en sigarett. Tar noen trekk. Stirrer på den. Hvordan kan noe så sexy og fortryllende være så farlig, tenker han for seg selv, i det han fokuserer på det som befinner seg bak sigaretten. Sigaretten blir utydelig. En blond kvinne blir tydelig i den skarpe tropesola. Hun er like liten som sigaretten, men blir større og større. Plutselig er hun mye større enn sigaretten.

“Revene jakter sannelig på gaupe om våren i Jotunheimen,” sier hun og blunker. “Ja, paraplyer kan sveve hvis du kaster dem fra Operataket,” svarer han. Hun setter seg ved bordet. “Jeg er Frode. Men du kan kalle meg Luderpingvin, frøken Smebye.” Hun lener seg over bordet, “Har du …sakene?” Han lener seg over bordet mot henne. Litt for brå bevegelser. Pannene møtes ufrivillig. Han mumler beklagelser og svarer, “Ja.” I det han svarer, dundrer et helikopter fram bak en klippe. Det lander. Bordet velter i den ville, utemmede vinden. Pistolen havner i sanden. Taktfast vandrer en dresskledd skikkelse mot dem.

“Hei.”

De svarer ikke.

“HEI!”

De gestiklulerer mot den nyankommede, som forvirrede barn som prøver å forklare hvordan man lager rispudding. Han snur seg mot helikopteret og gjør en irritert håndbevegelse. Motorens bråk dør sakte hen og rotoren slutter å virre rundt. Han snur seg tilbake mot dem.

“Hei.” Luderpingvin og frøken Smebye utveksler megetsigende blikk. “Jeg synes dere er i overkant uhøflige som ikke hilser tilbake. Si meg, dere har noe som tilhører meg, noe…” han legger inn en dramatisk pause. Han ser seg omkring. Får øye på våpenet i sanden. Delvis tildekket. Men han kjenner den igjen. Et smil skimtes. Nå er pausen blitt pinlig. Han vil bare få det overstått, “..verdifullt.”

Luderpingvin kaster seg mot våpenet, tar sikte, og trekker av. Maling spruter utover sanden.  Plutselig buldrer det noe voldsomt. Bakken rister. En øredøvende lyd vasker over dem. Alt blir hvitt.

Kan LOST, kan JEG! Haha.