Lettere inspirert av twitterier om Battle Royale, tenkte jeg å rote meg gjennom litt asiatiske filmer som dere burde se.
Vi kan begynne lett, eller særdeles tungt om du vil, med japanske Sonatine fra 1993, skrevet og regissert av selveste Takeshi Kitano. Som selvsagt spiller hovedrollen. Som alltid. Filmen handler om en yakuzagjeng som må ordne opp i en gjengkrig på Okinawa. Som vanlig i Kitano sine filmer, går ting litt lengre enn det burde. Krydret med deilige absurditeter og særdeles korte replikker, samt en noget forvirrende homoerotisk scene som vil få deg til å ende på gulvet, låst i fosterstilling av stille latter.
Mens vi er på Kitanosporet, kan jeg også anbefale Boiling Point, Violent Cop og Zatoichi. Husk, når ting blir som rarest, at Kitano startet sin karriere i showbusiness som komiker.
Et steinkast unna Nippon, finner vi landet som lager plastleker. Kina. Ta det med ro barn, vi svinger innom Hong-Kong etterpå. Vi kan begynne med Ip Man-filmene. To i tallet, dog tre er laget. Den siste kan du imidlertid ignorere. De to første har Donnie Yen i hovedrollen som Ip Man, kung-fu grandmesteren som blant annet trente Bruce Lee. For dere oppadstormende humorister der ute, kan jeg forøvrig opplyse om at Ip Man ikke handler om en mann som er særdeles opptatt av IP-adresser. De har tatt seg NOEN FÅ kunstneriske friheter med historiske fakta. Så ikke se på dette som biografiske filmer, mer kampsportfilm som er nydelig filmet og ikke minst koreografert. Dog noen nøkkelpunkter fra hans virkelige liv er tatt med.
Andre filmer med Yen jeg kan anbefale er Wu Xia, eller Swordsmen hvis du er svak i mandarin.
Så, det alle oppegående mennesker venter på: Hong-Kong BABY! Det kiler litt på testiklene bare av tanken. Mmmm.
Vi har jo selvsagt John Woo, dirigenten av voldssymfonier uten like, badet i deilig slowmotion og våpen. Det beste er, INGEN MÅ NOENSINNE LADE VÅPNENE SINE! Slike avbrekk trenger vi ikke. Nevner i fleng: Hard-Boiled, The Killer, Once a Thief, Bullet in the Head og A Better Tomorrow. Alle med Woo sin kjæledegge Chow Yun Fat i hovedrollen.
Av nyere HK-cinema kan jeg anbefale Breaking News, og Election-filmene. Triadebonanza!
Ellers finner du min anmeldelse av Hard-Boiled under, fra en svunnen tid:
Hong Kong sjangeren, om man kan kalle den det, er synonymt med våpen med uendelige mengder kuler, hvite, blodige dresser, upraktisk akrobatikk og dårlig dubbing. Og ikke minst absurde plott. Noe som har gitt de fleste filmene kult-status.
John Woos Hard-boiled er selvsagt intet unntak. Chow Yun Fat leder an, i rollen som politiets litt i overkant entusiastiske alkoholiker/pistolkunstner, Yuen, med det passende tilnavnet ’Tequila’, i jakten på Hong Kongs gjenger. På den andre siden av loven har vi leiemorderen Tony, spilt av Tony Leung Chiu Wai.
Det hele er satt i 90-tallets Hong Kong, i travle bygater, verksted, restauranter og sykehus, alle steder hvor pistolvifting, vold og stygge dresser ikke har noe å gjøre.
Åpningsscenen tar oss til et te-hus, hvor megetsigende blikk og dårlig skjulte mistenkelige handlinger utveksles i første omgang, kuler i neste. Og Woo kan dette med skuddvekslinger. Nesten fristende å ta av lyden, sette på Vivaldi og se Chow Yun Fat og Tony Leung utfolde seg fritt med luftige svev og krumspring en turnkonkurranse verdig. Alle scenene er nydelig koreografert og fotografert, Wing-Heng Wang har gjort en strålende jobb som filmfotograf. Et eksempel på dette er en av skytescenene på sykehuset, som varer i ca 3-4 minutter uten et eneste klipp.
Dialogen er en tanke kunstig, selv om de to hovedrolleinnehaverne gjør en noenlunde bra jobb med det lille de har å jobbe med. Plottet er oppskriftsmessig absurd, med litt søkte sammenhenger og uforklarlig altvitenhet av politimannen Yuen. Selve slutten blir igrunn ganske surrealistisk og ufrivillig komisk. I en vill skuddveksling (hvem hadde trodd) på et sykehus, bestemmer Yuen seg plutselig for å redde babyer ut av den brennende bygningen sammen med politiets spesialenhet som har kommet for å hjelpe til, mens han synger til en av babyene slenger han seg ut av et vindu hengende fast i en ledning som ’demper’ for fallet.
Plottet forsvinner heldigvis i bakgrunnen, dekket av den praktfulle voldskavalkaden John Woo serverer oss.
Denne noe rotete historien passer mest for spesielt interesserte, da i Hong Kong filmer, eller den nye bølgen av Hollywood filmer som låner mye av dem. Eksempler på dette er The Transporter 1 & 2, The Corruptor, og ikke minst Kill Bill, Pulp Fiction og japanske The Returner.
Siste kommentarer