Korea, type Nord

Rare greier, veldig rare greier.

Du har nok sikkert fått med deg at en eldre, liten og tykkfallen asiat med høyt hår og gøyale briller fikk hjerteinfarkt og døde for en liten tid tilbake. Kim Jong-il, eller Kimmebassen om du vil, sitt vesle, sarte hjerte stoppet den 13. desember. Vel kanskje da, man vet jo aldri med de derre derre nordkoreanerne. Hans sønn, Kim Jong-un har jo tross alt ingen fødselsdato. Og Jong-il sin far, Kim Il-Sung er død. Men er udødelig. Og evig president.

Kimmebassen er født på et magisk fjell. Revolusjonsfjellet, eller noe slikt vås, i Nord-Korea. Dog, bare hvis du ser bort fra det faktum at han ble født i Sibir under farens eksil. Pfft, detaljer. Foruten å allerede som femåring være hovedmistenkt for sin lillebrors drukningsulykke, ble fødselen hans varslet på forhånd. Av en svale. Mhm. Og da han kom skliende ut av sin kjære mor, dukket det opp en dobbelregnbue som strakte seg over heeeele himmelen. Ikke minst dukket det opp en ny stjerne.

Og nå sørger hele Nord-Korea. En due børstet snø av en statue, skjærer gråter, isbreer sprekker og voldsomt vær er alle bevis på at tilogmed NATUREN er særdeles opprørt på grunn av Jong-il sin bortgang. Litt underlig, for ifølge mine nyhetskilder virket denne Kim Jong-il NOGET usympatisk. Men det er kanskje bare mitt inntrykk. Levende bilder av gråtende nordkoreanere har virkelig overbevist meg om hvor stor denne mannen var. Pluss de ti centimetrene han hadde i skosålene da. Dog må jeg innrømme at da bildene rullet over tv-skjermen, var jeg umiddelbart usikker på om Nord-Korea var blitt invadert av zombier, eller om Justin Bieber hadde annonsert at det skulle bli konsert i Pyongyang.

Pyongyang. Hva er det for slags navn på en hovedstad? Høres ut som en hissig skuddveksling i en Star Wars-film.

…eheeheeeheheheh.

Hei mine små klovnevenner.

Som enhver hverdagshelt, har jeg ikke fått noe særlig tid til å blogge, til å dele mine utrolig uviktige tanker med dere enkle skapninger. Katter i trær og ensomme sekspakninger med alkoholholdig drikke redder jo, tross alt, ikke seg selv.

Jeg hører dere rope, MESSIAS, rettled oss, vis oss meningen med livet. Men jeg, som min far Gud, er mest opptatt av å observere dere, der dere spaserer rundt og twitrer mens dere klasker panna i en og annen lyktestolpe. Ingenting kan redde dere. Ingenting. UTENOM, selvsagt, en korsfestelse av samtlige eksperter i sosiale medier. Eller helt vanlige folk som kan en hel del nettadresser utenat, som min far sier.

Det fascinerer meg at det fortsatt sies at internett er kommet for å bli. Hva er det? HVA ER DET? Det første du blir blind på er øynene, sa en fyr. Han er død nå. Forhåpentligvis fordi noen oppdaget at han farte rundt med selvsagtheter, og tok loven i egne hender. For, det er en lov mot klovnete selvsagte utsagn? Nei? Ikke? Særdeles underfundig. Når mitt rike kommer, skal repmakere og bøddelhettestrikkerne få sin renessanse. Heter det forresten repmakere? Repbindere? Repflettere? Reperbahn? Repepabapu?

Musikk er kommet for å bli.
Lukt er kommet for å bli.
Mat er kommet for å bli.
Sko er kommet for å bli.
Og det kan du sitere meg på.

Kjenn det, FØL DET. Du vil drepe meg, for denne forferdelige leflingen med selvsagtheter. Du får en ustoppelig trang til å føre en sløv kniv raskt og bestemt mot mageregionen min for å se hva som er inni. Jeg kan umulig være alene.