Siden vår alles felles venn ikke tillater kommentarer på sin fantastisk blogg, Studiolivet, får jeg ta det her.
Hei kjære Severin Suveren.
IKKE BLI SÅ SUUUUR A,
Med kjærlig hilsen,
En 37 (?) år gammel journalist som aldri har skrevet noe som helst for en avis. I det hele tatt. Noensinne. Jeg sverger på mine 37 lange år som synseonanist og kretsmester i øyekast.
PS: Jeg elsker deg, min lille krumtapp.
Hei Cato,
Fikk beskjeden din. Hvordan kjennes det å gå omkring på jorden og aldri utrette noe, være noe, bety noe for andre? Det lurer jeg på. Kjennes det ikke tomt, Cato… Å være degenerert – og lite annet enn det. Hva du skriver på twitter og andre steder forteller meg om en Cato Gjerstad som har liten respekt for seg selv. Og som da igjen heller ikke respekterer noen andre. Og det er synd. For et eller annet kan du også lykkes med hvis du vil – det er jeg hundre prosent sikker på. Jeg har vondt av deg, på sett og vis, men jeg misliker deg ikke. Jeg svarer kun på din intense rekke av henvendelser, og det tror jeg du egentlig er glad for at jeg gjør. For da føler du deg litt betydningsfull. Den gleden vil jeg gi deg, Cato. Ta deg sammen – begynn å arbeide og gjøre noe som kan ha betydning for andre mennesker. Det hadde vært godt for deg. Du gjenvinner selvrespekten, du kommer til verdighet (ja – det er mulig for alle) og du får det godt med deg selv. Den gleden unner jeg deg også.
Aller beste hilsen fra Kristian med håp om alt mulig godt i det fine været. Jeg er 50% bergenser, skal du vite. Så vi er nesten brødre. Tenk på det. Cato & Kristian – vi får holde sammen så godt vi bare kan. Det er det venner er til.
<3<3<3
Cato og Kristian, sitter i et tre, R Å K L I N E R.
Det var kanskje å gå litt langt. Men jeg kan godt holde rundt deg!