Reidar sitter sammenkrøket i passasjersetet og tviholder på beltet, som akkurat nå er det eneste håndfaste i livet hans. Jeg elsker beltet, tenker han for seg selv, og knytter nevene hardere rundt det, og det elsker meg. Bilbelter er rare, tenker han videre, og napper litt i det for å låse det, slipper det løs, låser det og slipper det løs igjen. Mannen med skjegget avbryter Reidars intime lek med setebeltet, ’Vennene dine blir tatt hånd om, kamerat Reidar.’ ’Hvor skal vi?’ spør Reidar engstelig og ser seg rundt. Flyplassveien. ’Flesland?’ spør han seg selv lavmælt. ’Både ja og nei kamerat, vi skal til Moskva,’ er svaret han får.
’Sverige? Der har jeg aldri vært.’
0 Svar til “Beltet”