Dans i minefelt

Mer åpenhet. Mer demokrati.

Fantastisk og enkel retorikk, hvisket oss ømt i øret etter den absolutt mest horrible hendelsen i Norge på denne siden av 2. verdenskrig. En veldig god stund var det akkurat det akkurat slik. Vi overøste hverandre med varme åpne tanker, ytringsroser og frihetsallsang av en låt som høres ganske annerledes ut når Libanon-veteraner synger den. Ytringsfriheten fløt ut i gatene, så vi vasset til knærne i flotte fremmedkulturutspill, regnbuer og flagg i alle retninger. Det var fantastisk.

Men så ble nå det en gang mandag da. Helgen kan ikke vare evig. Nå har krøllefant og brillejens Fjordman fått penger av Fritt Ord. 75 000 lyder summen på, for å drodle ned sine innerste tanker om at muslimer forsøker å ta over huset hans for å bygge det om til moské. Det er jo en gøyal tankegang, konspirasjonsgærninger lever nok utfordrende og spennende liv. Som du sikkert forstår, liker jeg ikke Krøllebrillejens noe særlig, og ei heller hans mildt sagt paranoide og gale meninger.

Men skal han få gi ut bok? Og få hjelp til dette, fordi slike som han er persona non grata overalt? Ja, hvorfor ikke. Det blir ikke mer åpent og demokratisk enn det.

Så kommer vår selvutnevnte helt ut på …HEY HVOR ER DU? To sekunder…kan jeg få litt mer Eskil Pedersen i monitor? SMINK JÆVELEN FERDIG DA. Møt meg på kamera to.

Ehm. Så kommer vår selvutnevnte helt ut på scenen. Hei til deg, Eskil Pedersen. Han mener at Fjordjens IKKE BURDE MENE SLIKE TING. Ja, jeg er med deg så langt. OG IKKE SKRIVE BOK MED SLIKE FORKASTELIG MENINGER. Haha, girei a Eskil, mer åpenhet, mer demokrati, var ikke det en grei..ikke det nei, ånei. Jaaa, nei, så slik er det, jada. Pedersen mener blant annet at nå skal Fjordkrølle forsvare sine synspunkter, og det er jo ugreit. Vel, hvis ditt tilsvar til hans forsvarstale er, IKKE SI SLIKT istedetfor DETTE ER IKKE RIKTIG FORDI; så er det bare å finne på noe annet å gjøre.

Ikke gidd å brems ytringsfriheten a, Eskil. Det er kjipern. Det er lov å være uenig med andre, og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Atlantis

MINIEVENTYR YAY.

Det er kaldt. Veldig kaldt. Stive brystvorter så langt øyet kan se. Heldigvis er de relativt nærme, så man slipper å anstrenge øynene. Våre to stivfrosne hovedpersoner står på et skipsdekk. Hvorfor de står der, vet bare jeg. Og halve moroa er for deg å finne det ut, ved å lese hele dette episke, og usannsynlig korte eventyret.

Oscar og Jessie. Oscar er forøvrig en kvinne. Og Jessie en mann. For å unngå forvirring.

Det er fortsatt kaldt. Havet kaster seg mot båten, som en full Per Sandberg mot bilrattet, og vinden river i de røde lokkene til Oscar. Hun syter og klager over været. Som kvinner alltid gjør. Jessie lytter til klagingen med stoisk ro, gjemt bak et majestetisk helskjegg.

“Er det lenge igjen,” maser Oscar, som et barn på biltur. “Nei, vi er der om noen minutter,” svarer Jessie og ser på GPS’en. Snart fremme. Hvorfor insisterte Oscar på å gjøre dette i desember?

Noen minutter går. Da ser de det. Midt ute på havet. En liten øy. Med et lite hus. Alarmene går på dekk. Mannskap løper frem og tilbake som hodeløse høner. Roping. Skriking. En liten båt senkes. Våre to hovedpersoner er ombord. Den lille båten treffer vannet med et brak. Oscar hviner “HERREGUD DA FORSIKTIG,” Jessie rister oppgitt på hodet. “Kvinner.”

De suser avgårde mot øya. Vinden pisker mot ansiktene deres. De legger til den lille kaien som har åpenbart seg. Fortøyer båten, og stiger i land. Inne i det lille huset sitter det en gammel mann bak en disk.

“To Atlant-Is, takk.”

Drept av internett

Jeg er født før internett. Eller når sant skal sies, husker jeg ikke nøyaktig når internett dukket opp i en eller annen form.

Men det som imidlertid er sikkert, er at min far ikke kunne livetwitre mine første skrik da jeg stagedivet ut av min mors genitalia, på fødestua en tidlig morgen i oktober på midten av åttitallet. Helt i midten faktisk.

Da jeg var en liten klump med armer og bein, knapt mobil og lys i håret, likte jeg å hamre lekebiler mot relativt kostbar parkett. Gjerne også urinere på nevnte parkett, velte objekter i umiddelbar nærhet og kaste opp i fjeset på nær familie. Og det var private, fortryllende stunder for mine foreldre. I disse sinnssyke tider, kan man derimot se alle slike private øyeblikk på YouTube. Dog hipsterne lager underlige ihjelklippede snutter og legger dem ut på Vine. Vi kan også lese om dem i særs spennende innlegg med enorme mengder skrivefeil på mammaforumer over hele internett.

For mange år siden snakket man om jaget etter informasjon, da internett blomstret opp. Informasjon er makt, sies det. Informasjon, informasjon, informasjon. Alle måtte vite alt om alt. Problemet i dagens internetthverdag, er at alle må vite alt om alle. Interessant informasjon, som for eksempel artikler om politikk og historie, drukner i OMG BUSSEN ER FOR SEN OG JEG HAR MENSEN #denfølelsen.

Et annet åpenbart problem, er at dagens barn vokser opp med en smarttelefon mellom seg selv og sine foreldre. Vennene deres er et lite bilde med et artig kallenavn på en skjerm i et mørkt rom. Skal de leke, så stikker de til Azeroth eller Summoners Rift. Jeg lurer på om de i det hele tatt vet hvordan andre mennesker ser ut. Så blir de litt runde i kantene, og folk skriker over seg fordi skolen åpenbart ikke presser dem hardt nok i gymtimen. Jeg har forsåvidt alltid vært en tynn fyr i god form gjennom oppveksten. Muligens fordi jeg spilte fotball, drev med kampsport, syklet rundt som en gærning og en liten flau visitt innom turn i ung alder. Tvunget ut i verden av mine foreldre, som gjerne var med på moroa.

Nå roter jeg meg bort. Sosiale medier radbrekker privatlivet, enten man vil eller ikke. Overvåkningssamfunnet vi skriker over oss på Twitter, Facebook og andre plattformer for åpenbar idioti, er her allerede. Man trenger ikke noe datalagringsdirektiv, eller #DLD som det bekymringsfullt er mest kjent som, fordi mennesker allerede bretter seg ut på blogger, sjekker inn på ulike apper som registrerer din gps-posisjon, legger ut bilder av seg selv med sykkelhjelm på Instagram, twitrer om hvor fett det er på stedet man er, og lager en ironisk video på vine.

#drepmeg

Tidlig på en lørdag

GOD MORGEN KRUMKAKER.

Siden det er tidlig, og lørdag, er det rimelig å konkludere med at det er tidlig på en lørdag. Så, hva har skjedd denne uka? Forsvinnende lite. Vel, dette da. En noget utilpass og lite forberedt deltager på podcasten Kvitter:

Ellers… DETTE:

Jobbsøknad til Bergens Tidende

Til hvem enn det måtte angå.

Hei sveis kråka i Krinkelkroken. Jeg er en utdannet journalist på 27 år. Men ikke hold den pur unge alderen mot meg. Jeg vet at dere har en gjennomsnittsalder som gjenspeiler samfunnet. Da tenker jeg spesielt på eldrebølgen. Heh, jeg skøyer. Noe som viser at jeg er stappet til randen av humor og godt arbeidsmiljø.

Vi to har alltid hatt et anstrengt forhold. Jeg med mine litterære krumspring, og du, med din harde, kjedelige hånd. Det kan vel kanskje aldri bli oss to. Men tenk, på hva vi kunne skapt sammen. Du kunne gitt meg en moderat pengesum per time, og jeg kunne levert morsomt nyhetsstoff, som desken holder sine skitne fingre unna.

Jeg har tidligere erfaring fra BergensAvisen, BA blant venner. Du vet, de gøyale rakkerne i Christian Michelsens gate. Der slapp jeg blant annet unna med ingressen ‘Hva er dette, og hvor er jeg?’ i en særs spennende artikkel som handlet om ‘jazz,’ hva enn det er.

Kvalitetene mine er mange. Jeg kan blant annet drikke ren, ubesudlet 12 års single malt whiskey rett fra flaska uten å lage grimaser, har bra rettskriving og et såkalt fargerikt språk. Jeg er heller ikke redd for å skape nye ord og underlige sammensetninger, som kråkedelisk og ungdomsavisen BT.

Jeg kan også skrive nynorsk, dog med en viss ironisk distanse.

Håper å høre fra dere,

Cato Gjerstad

Et land fylt til randen med helter

Vi er heldige her i Norge, for helter er det nok av.

“Jeg ville aldri gjort noe slikt,” sies det, helst på sosiale medier, slik at alle andre kan se hvilket fantastisk menneske man er. For hvem ville vel gjort noe slikt? Hvem ville vel kjørt på noen og stukket av? Hvem ville vel rømt fra en øy med en væpnet kulturfundamentalist?

Ikke du iallefall.

Og ikke de du kjenner heller. Ingen vil. Men så er vi mennesker. Så vi gjør. Når vi havner i ekstreme situasjoner, gjør vi ekstreme, gjerne egoistiske ting. Til tross for heltemotet og storheten vi uttrykker på twitter og på facebook. Skulle for eksempel ungdomspolitikeren egenhendig avvæpne terroristen, slik vi gjerne ser på film?

Hvis du kjører ned noen, hva gjør du da? Det aner du ikke. Hvis du tror du vet det, er du latterlig naiv. Så internett, vennligst stig av deres høye hest, legg fra dere høygafler og fakler. Det holder at folk må leve med det de har gjort, og deres irrasjonelle handlinger i etterkant.

Takk for meg.

Villmenn og feilsteg

Får vel gi dere noe skikkelig å lese også da.

For litt siden så jeg en film, Savages, av Oliver Stone. Som har alt for mange karakterer. Bare se her:

Siden Oliver Stone-navnet gir meg en liten bul på buksa på grunn av min fetisj for karakterdrevne voldsepos, som Scarface og Platoon, måtte jeg jo undersøke hva dette var for noe. Filmen handler om to kompiser, den puslete hippiegjøken og eks-soldaten som får Rambo til å se ut som ei kjerring, som gror cannabis. Og er flinke til det. De pøker på ei blond skreppe, og er enige om at det er en fin ting. Så langt, har vi trekanter og narko. Typisk Stone ass, elsker knark og sex.

Inn trer den meksikanske mafiaen. Eller kartell da. Samma det. De er Commander Keen på hemmeligheten bak den magiske pot’en til de to raringene. En hemmelighet de ikke vil gi dem. Så, de kidnapper den blonde skreppa. OG SHIT GOES BOOM. Mer skal jeg ikke si.

Så, det som irriterer meg ihjæl. Det er ÉN ENESTE KARAKTER som utvikler seg i løpet av filmen. Nummer to fra venstre forresten. Med den skeive barten. Og siden det er evig mange karakterer å forholde seg til, drukner denne ene karakteren i de andre, forsteinede, og enkle karakterene. Han går fra fredselskende hippiegjøk som driver veldedig arbeid i Afrika, til … vel, noe helt annet.

HVORFOR GJØR DU DETTE STONE? DU ER IKKE TARANTINO, GI MEG EN NY KUTT.