Korea, type Nord

Rare greier, veldig rare greier.

Du har nok sikkert fått med deg at en eldre, liten og tykkfallen asiat med høyt hår og gøyale briller fikk hjerteinfarkt og døde for en liten tid tilbake. Kim Jong-il, eller Kimmebassen om du vil, sitt vesle, sarte hjerte stoppet den 13. desember. Vel kanskje da, man vet jo aldri med de derre derre nordkoreanerne. Hans sønn, Kim Jong-un har jo tross alt ingen fødselsdato. Og Jong-il sin far, Kim Il-Sung er død. Men er udødelig. Og evig president.

Kimmebassen er født på et magisk fjell. Revolusjonsfjellet, eller noe slikt vås, i Nord-Korea. Dog, bare hvis du ser bort fra det faktum at han ble født i Sibir under farens eksil. Pfft, detaljer. Foruten å allerede som femåring være hovedmistenkt for sin lillebrors drukningsulykke, ble fødselen hans varslet på forhånd. Av en svale. Mhm. Og da han kom skliende ut av sin kjære mor, dukket det opp en dobbelregnbue som strakte seg over heeeele himmelen. Ikke minst dukket det opp en ny stjerne.

Og nå sørger hele Nord-Korea. En due børstet snø av en statue, skjærer gråter, isbreer sprekker og voldsomt vær er alle bevis på at tilogmed NATUREN er særdeles opprørt på grunn av Jong-il sin bortgang. Litt underlig, for ifølge mine nyhetskilder virket denne Kim Jong-il NOGET usympatisk. Men det er kanskje bare mitt inntrykk. Levende bilder av gråtende nordkoreanere har virkelig overbevist meg om hvor stor denne mannen var. Pluss de ti centimetrene han hadde i skosålene da. Dog må jeg innrømme at da bildene rullet over tv-skjermen, var jeg umiddelbart usikker på om Nord-Korea var blitt invadert av zombier, eller om Justin Bieber hadde annonsert at det skulle bli konsert i Pyongyang.

Pyongyang. Hva er det for slags navn på en hovedstad? Høres ut som en hissig skuddveksling i en Star Wars-film.

…eheeheeeheheheh.

Hei mine små klovnevenner.

Som enhver hverdagshelt, har jeg ikke fått noe særlig tid til å blogge, til å dele mine utrolig uviktige tanker med dere enkle skapninger. Katter i trær og ensomme sekspakninger med alkoholholdig drikke redder jo, tross alt, ikke seg selv.

Jeg hører dere rope, MESSIAS, rettled oss, vis oss meningen med livet. Men jeg, som min far Gud, er mest opptatt av å observere dere, der dere spaserer rundt og twitrer mens dere klasker panna i en og annen lyktestolpe. Ingenting kan redde dere. Ingenting. UTENOM, selvsagt, en korsfestelse av samtlige eksperter i sosiale medier. Eller helt vanlige folk som kan en hel del nettadresser utenat, som min far sier.

Det fascinerer meg at det fortsatt sies at internett er kommet for å bli. Hva er det? HVA ER DET? Det første du blir blind på er øynene, sa en fyr. Han er død nå. Forhåpentligvis fordi noen oppdaget at han farte rundt med selvsagtheter, og tok loven i egne hender. For, det er en lov mot klovnete selvsagte utsagn? Nei? Ikke? Særdeles underfundig. Når mitt rike kommer, skal repmakere og bøddelhettestrikkerne få sin renessanse. Heter det forresten repmakere? Repbindere? Repflettere? Reperbahn? Repepabapu?

Musikk er kommet for å bli.
Lukt er kommet for å bli.
Mat er kommet for å bli.
Sko er kommet for å bli.
Og det kan du sitere meg på.

Kjenn det, FØL DET. Du vil drepe meg, for denne forferdelige leflingen med selvsagtheter. Du får en ustoppelig trang til å føre en sløv kniv raskt og bestemt mot mageregionen min for å se hva som er inni. Jeg kan umulig være alene.

Livet alene i studio

Siden vår alles felles venn ikke tillater kommentarer på sin fantastisk blogg, Studiolivet, får jeg ta det her.

Hei kjære Severin Suveren.

IKKE BLI SÅ SUUUUR A,

Med kjærlig hilsen,

En 37 (?) år gammel journalist som aldri har skrevet noe som helst for en avis. I det hele tatt. Noensinne. Jeg sverger på mine 37 lange år som synseonanist og kretsmester i øyekast.

PS: Jeg elsker deg, min lille krumtapp.

 

 

Redde, hvite menn

Ja, nei. Hva skal man si.

Ja, hva SKAL man si, når man finner slike fantastiske ting som dette, og dette, på dette magiske mediumet som de kristnes guddom skjenket oss, kalt ‘internett’? For det er jo åpenbart harde fakta for disse små, redde hvite mennene med sin noe paranoide tilnærming til verden. VISSTE DU, for eksempel, AT DET AKKURAT NÅ SITTER EN LITEN MUSLIM I KJØLESKAPET DITT OG SPISER ALT PÅLEGGET DITT? Utenom skinka da, såklart. Leverposteien er jeg usikker på, aner ikke hva som er i den. Den er jo tross alt bare en grå ubestemmelig masse.

Man kan si mye rart om redde, hvite menn. Som at de er redd. Og hvite. Samt veldig brune, men bare på papiret.

Inntil for noen dager siden, var redde, hvite menn et kommentarfeltproblem på Dagbladets nettutgave. De kunne få en artikkel om delfiner til å bli et islamsk inferno i løpet av sekunder. Nå har det vist seg at de redde, hvite mennenes noooget perverse og paranoide verdigrunnlag kan føre til tragedier uten sidestykke.

Redd en redd, hvit mann i dag, gi ham en klem, stryk fingrene gjennom håret hans, og hvisk ham ømt i øret: ALLAH’UH ACKBAR.

Beltet

Reidar sitter sammenkrøket i passasjersetet og tviholder på beltet, som akkurat nå er det eneste håndfaste i livet hans. Jeg elsker beltet, tenker han for seg selv, og knytter nevene hardere rundt det, og det elsker meg. Bilbelter er rare, tenker han videre, og napper litt i det for å låse det, slipper det løs, låser det og slipper det løs igjen. Mannen med skjegget avbryter Reidars intime lek med setebeltet, ’Vennene dine blir tatt hånd om, kamerat Reidar.’ ’Hvor skal vi?’ spør Reidar engstelig og ser seg rundt. Flyplassveien. ’Flesland?’ spør han seg selv lavmælt. ’Både ja og nei kamerat, vi skal til Moskva,’ er svaret han får.

’Sverige? Der har jeg aldri vært.’